Hvorfor elsker jeg "Forever Young" av Alphaville

×

Feilmelding

There is a connection error. Test Social Service connections settings at admin/config/social-services/settings.

Hvorfor elsker jeg "Forever Young" av Alphaville

0

I går satt jeg som vanlig og hørte på P13 mens jeg spiste frokost, og plutselig spilte de Forever Young av Alphaville. Det er ikke særlig oppsiktsvekkende i seg selv, den figurerer ofte i eteren, og er en kjent 80-talls hit, men det fikk meg til å tenke på en ting; hvorfor liker jeg denne låten så forbannet godt fremdeles?

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

Tyske Alphaville føyer seg glatt inn i rekken av andre synthpop grupper fra åttitallet, som Yazoo, Visage og Depeche Mode. Opprinnelig kalte gruppa seg for Forever Young, men skiftet kjapt navn til Alphaville, hentet fra Jean-Luc Godards sci-fi klassiker fra 1965. De har ikke en like imponerende katalog som Depeche Mode, men debutalbumet Forever Young (1984) inneholder tre kjempehiter; Big in Japan, Sounds Like a Melody og naturligvis tittellåta. For egen regning vil jeg også legge til åpningssporet A Victory of Love, kanskje albumets beste låt, og Summer in Berlin.

«Let’s dance in style, let’s dance for a while»

I 1984 var jeg tolv år, og jeg husker godt at Forever Young ble spilt som siste sang på den lokale fritidsklubben Grevlingen i Stavanger før de stengte, det var som oftest den perfekte inngangen til å be jentene opp til dans. Hvis man våget da. Siden har den ofte blitt brukt i forbindelse med typiske skoleball, begravelser og utallige nachspiel. Selv om det er en kjent og kjær sang for mange, er det nok også en hel del som vil hevde at den er pompøs og forslitt, og kvikt avskriver den som muzak.

Det blir for lettvint. Jeg tror mye av grunnen til at Alphaville har et dårlig rykte i stor grad skyldes fordommer. Tyskland fremdyrket riktignok den innflytelsesrike kratutrocken på 70-tallet, men har hatt lite å skilte med siden. Og på 80-tallet var det kanskje aller verst stilt, med Modern Talking, Falco og Sandra som de største eksportvarene. Alphaville var derimot inspirert av Roxy Music og Kraftwerk, og skapte en bunke fengende låter som nærmest kan fungere som selve definisjonen av synthpop-sjangeren. Jeg skal ikke påstå at Alpahville er på samme nivå som Roxy Music og Kraftwerk, eller Depeche Mode, for den slags skyld, men de lagde smarte poplåter, spesielt på debuten, og fortjener en større kredibilitet enn de har hos enkelte i dag.

«Are you gonna drop the bomb or not???»

Jeg kjøpte aldri Forever Young selv, og satte meg heller aldri inn i teksten den gang, derfor ble jeg veldig overrasket over hvor alvorlig og tung tematikken egentlig er. Den kalde krigen lå som et dystert bakteppe, forholdet mellom USA og Sovjetunionen var iskaldt, kappløpet om atombomben var på høygir og Berlinmuren var fremdeles inntakt. Befolkningen i Berlin, og Tyskland for øvrig, levde under en konstant frykt for at de to supermaktene skulle starte 3. verdenskrig på deres hjemmebane. Dette var imidlertid langt borte fra bevisstheten til en ung og hormonfull spjæling fra Madla, jeg tenkte nok mest på om jeg skulle be Marianne eller Lisbeth om en siste dans.

«I want to be forever young»

Melodien i Forever Young er egentlig ganske trist, og det er noe av det som gjør den så appellerende. Den har den unike evnen til å berøre følelsesregisteret, og har du først blitt berørt av den sitter den igjen i kroppen. Er det bare minner og nostalgi som gjør at jeg fremdeles liker den så godt? Det er vanskelig å si, vanskelig å skille det musikalske minne fra den såkalte profesjonelle musikksynsingen, men jeg tror ikke det, jeg synes først og fremst at det er en vakker sang, vakker og rystende på en gang, og når jeg kommer hjem skal jeg sette den på stereoanlegget og be kona opp til dans. Det tør jeg.

forever youn

Originally published by Stian Bjørnsson Hope, Deichmanske bibliotek (Deichmans musikkblogg).

Innleggstype: 
Sjangre: 
Artist: 
Comments: 
    (0)